Kari Jaquesson har gjennom egen blogg og intervju i VG kommet med synspunkter om fedme som har skapt debatt. Hun mener at fedme ikke er en lidelse/sykdom. ”Man har ikke fedme, man ER feit” skriver hun og mener for øvrig at fedme ikke er arvelig og at alle blir feite om de spiser mer enn de forbruker. Det er selvsagt lov for alle å mene noe. I dette tilfellet blir det vel mye synsing om komplekse medisinske spørsmål som Kari Jaquesson kanskje burde omgås med større ydmykhet og forsiktighet. Jeg vil da fra min side også love å avstå fra å gi aerobic tips.
Fedme er nemlig både sterkt arvelig og definitivt en sykdom. For her er det snakk om fedme, ikke 2-3 kilo for mye (lett overvekt). Ikke alle kan utvikle fedme og genforskning har kommet ganske langt også på dette felt, noe som Kari Jaquesson burde ha satt seg inn. Da ville hun nemlig kommet til helt andre konklusjoner. Svært gode tvillingsstudier og annen genforskning tyder på at omtrent 70% av årsakene til fedme er genetisk betinget. Men det betyr ikke at man er dømt til å utvikle fedme. Her har Kari Jaquesson mange gode poeng, det er nemlig slik at gener kan disponere, men det skal miljøfaktorer og en uheldig livsstil til, før genene uttrykker seg og fører til fedme. Genetisk disposisjon er som å eie en pistol. Den skyter ikke av selg selv, man må også trykke på avtrekkeren. Men noen tåler et uheldig og fedmefremmende miljø langt bedre enn andre. Årsakene til fedme er mangfoldig og inkluderer både genetiske, miljømessige og livsstilsrelaterte faktorer. Utsetter man en gruppe mennesker for presis samme miljø og livsstil, vil bare noen av dem utvikle fedme. Forskere mener at det finnes gener som beskytter mot utvikling av fedme og andre som sterkt disponerer. Siden 1999 har vi behandlet mer enn 15.000 pasienter ved vår klinikk i Oslo, omtrent halvparten med betydelig overvekt/fedme. Vi har sett både hele familier med problemet, men også 3-4 årige barn med fedme og helt normalvektige foreldre og søsken. Fete mennesker er ingen homogen gruppe og individualisert kosthold- og livsstilsbehandling skal til. Kari Jaquesson skriver at det ikke er spesialiserte helsearbeidere som vil gjøre den store forskjellen, men store politiske avgjørelser. Jeg er svært enig i at politisk lederskap skal til både for å forebygge og behandle fedmen. Men hun tar grundig feil, når hun sier at det ikke kreves spesialiserte helsearbeidere for å behandle mennesker med fedme. Min erfaring er at det er få tilstander som er så kompleks og vanskelig å behandle som fedme. Årsakene varierer, hos noen spiller genetikk og problemer med energiomsetningen stor rolle, hos andre kan psykologiske faktorer være viktig, andre tåler ikke godt enkelte matvarer eller matvaregrupper. Fedmebehandling krever et tverrfaglig team av erfarne behandlere og en helhetlig tilnærming.
Fedmeepidemien
Fedme og type 2 diabetes har nådd epidemiske proporsjoner. Den enkle forklaringen er å klandre vår stadig mer stillesittende livsstil, svært bearbeidet mat og tomme kalorier, og en kultur som ofte proklamerer at større alltid er bedre, inkludert størrelsen på matporsjoner. Men den harde virkeligheten er at når vi blir eldre, kan mange ikke effektivt konvertere inntatte kalorier fra maten til energi produksjon av en lang og komplisert rekke årsaker.
Fedme er en årsak til mange alvorlige helseproblemer. Fettvevet, særlig rundt midjen, skiller ut svært betennelsesfremmende stoffer. Kronisk forhøyede nivåer av slike stoffer er assosiert med økt risiko for hjerte- og karsykdom, kreft, leddgikt, sykdommer i bindevev og skjelett, kronisk tretthet og generelle smerter. Fedme og betennelse ofte går hånd i hånd. Omvendt, ved å redusere vekten med fornuftige tilnærminger setter i gang en positiv spiral av redusert betennelse og mange helsemessige fordeler.
Bedre kost og mer mosjon - effektivt, rimelig og uten bivirkninger
Eksplosjonen av livsstilssykdommer lar seg ikke løse med mer penger, fordi det her dreier seg om en systemkrise. Vi trenger et paradigmeskifte i helsepolitikken, slik at vi kan få til et reelt helsevesen, i stedet for dagens ”sykevesen”.
Når vi vet at bedre kosthold og mosjon kan halvere redusere hjertesykdom og kreft med så mye som 70 %, at det finnes gode forskningsdata på at vi kan halvere diabetes forekomst med moderate kostholds- og livsstilsforbedringer, at sunnere kosthold og livsstil kan redusere sterkt betennelsessykdommer og psykiske plager, hvorfor satser vi så forsvinnende lite på dette? Det blir med festtalene. Politikernes horisont er tydeligvis begrenset til en stortingsperiode, men det tar tid å høste gevinsten av en reell satsning på forebygging. I dag bruker Norge skarve 2 % av sitt helsebudsjett på forebyggende tiltak, mesteparten til vaksiner. Resten går til brannslukning i form av medisinsk behandling, som ikke en gang retter seg mot årsakene, bl.a. fedme.
På tide med politisk lederskap?
Tiden er overmoden for en bred debatt om myndighetenes praktiske helse- og ernæringspolitikk, ikke en debatt som velter ansvaret alene til individet. Dette er svært viktig for folkehelsen, fordi livsstilssykdommene og fedmeepidemien eksploderer. Samtidig blir det stadig mer åpenbart at vi ikke kan komme oss ut av dette uføret ved hjelp av piller eller kirurgi.
Myndighetenes forebyggings- og ernæringspolitikk er for passiv, og vi trenger en skikkelig debatt om det offentliges virkemiddelbruk for å gjøre det enkelt for forbrukerne å ta de sunne valgene. Men hva med dem som allerede har utviklet sterk fedme? Omtrent en halv million nordmenn har fedme (BMI over 30) og rundt 100.000 alvorlig fedme (BMI over 35-40). Myndighetene har siden 2004 definert disse som behandlingskrevende og behandlingsberettiget innenfor det offentlige helsevesenet. Men tilbudet til personer med fedme er ekstremt begrenset og dreier seg først og fremst om fedmeoperasjoner, rundt 2000-2500 per år. Hva med resten? Alle verken kan eller bør opereres. Uansett om man er enig eller uenig med Kari Jaquessons siste innspill, fortjener hun takk for å ha bidratt til en viktig og nødvendig debatt.
